Du vet at du er i Romania...

når butikkene selger øl i 2-liters plastflasker, og du med stor sannsynlighet finner igjen tomflaskene i veikanten. Når folk uten blygsel parkerer midt på fortauet, så fotgjengere med eller uten barnevogner må gå ut i veibanen. Når 69 prosent av befolkningen, ifølge det siste såkalte EU-barometeret, ikke stoler på sin egen regjering, og enda flere – hele 75 prosent – ikke har tiltro til parlamentet. Når, på tross av dette, det rumenske flagget vaier over alt, både på offentlige og private steder, og gjerne sammen med EU-flagget, og bånd med flaggfargene brukes til snorklipping og flettesløyfer og dekorasjoner hvor det skal være. Når styreren i en barnehage med rundt 250 barn og 25 ansatte må bruke hele 25 uketimer i avdelingen, og når hun ikke aner hvem som blir de nye kollegene hennes fra september av, ettersom de blir ansatt av kommunen uten hennes innflytelse. Når du tror at kjøkkenskapene eller parketten på gulvet eller listene langs kanten er av tre, men så er de av godt kamuflert plast.

DU VET OGSÅ AT DU ER I ROMANIA når vektere med batonger går rundt mellom butikkhyllene på supermarkedene. Når elevenes eksamensresultater henges opp, uten det minste forsøk på anonymisering, på oppslagstavla utenfor skolen. Når avisene kan skrive spalte opp og spalte ned om et arrangement om et viktig tema, som for eksempel «Romanias opparbeidese av fortiden», uten noensinne å komme inn på annet enn hvem som var der, i hvilken rekkefølge de snakket, hvem som sponset møtet eller hvor det ble holdt. Når du sliter med å finne vanlig fløte i butikken, fordi nesten alt er varianter av syrnede melkeprodukter, helt til du finner ut at noen har «Smantane dulce» eller «Frisca» i løs vekt og at det slett ikke var nødvendig å ta med Viking boksmelk fra siste norgestur. Når kvinner, menn og barn rekker fram hånda og tigger om «bani» mellom kafébordene eller utenfor kirkene eller på gatene, og du får mer og mer følelsen av at det er en livsstil mer enn en nødvendighet for de fleste av dem. Når det står massevis av byggeruiner rundt om i landskapet, som noen stakk fra fordi pengene tok slutt. Når du har ventet riktig lenge på å få bestille mat – eller å få mat etter å ha bestilt den – på en restaurant, mens det derimot går lynkjapt når kelneren rydder av tallerkenen din mens du ennå tygger den siste (eller nest siste) matbiten. Når i høyden én av ti toalettdører på restauranter eller kafeer har lås, på universitetet sågar null av ti, hvilket også er tilfelle med tanke på dopapir. Når høyden på damenes hæler øker proporsjonalt med alderen, jeg har observert meg fram til 0,5 cm pr. leveår, opp til ca. 30-årsalderen, for så å gå litt nedover igjen, og når HMS-politiet er totalt fraværende for å forhindre ankelbrudd og slå ned på uestetisk gange.

MEN DU VET OGSÅ AT DU ER I ROMANIA når det finnes et «Magazin Mixt» eller «Magazin Alimentar» på hvert gatehjørne, hvor du får kjøpt dagligvarer (hvori opptatt vin) 7 dager i uka, i tillegg til de store supermarkedene rundt omkring.  Og når trafikklysene er så greie å fortelle deg hvor mange sekunder det er igjen til lyset skifter, til rødt eller til grønt, uansett om du er fotgjenger eller bilist. Og når morellene var modne i mai, mens tomatene er svære og solmodne nå i juli, og du kan kjøpe Porumb fiert* på annethvert gatehjørne. Og når sommerkveldene er mørke men varme, og du kan sitte ute i korte ermer til langt på natt. Og når folk tar med seg et spann og samler opp nedfallsfrukt i nabolaget, eller henter sopp og bær i skogen, eller setter kål til gjæring i sola, for å sikre vinterforrådet. Og når de gir deg hjemmelaget syltetøy og zacusca og ţuika i avskjedsgave. Og når drosjen er på plass senest 5 minutter etter at du ringte, uansett tid på døgnet. Og når det ennå finnes produksjon av både klær og sko her – ikke bare «made in China»-ting. Og når en bygningsarbeider som restaurerer en middelalder-borg, har på seg t-skjorte med Sandnes Ulf-logo, uten å ane at den er fra Norge og at vi er nesten fra Sandnes.

DU VET DESSUTEN AT DU ER I ROMANIA når du pent må vente til du kan kjøre forbi hvis en hestevogn eller noen kyr eller sauer ligger foran deg på veien, og når det finnes offisielle forbud mot innkjøring med hest og vogn på en del veier. Og når storkene i reirene på toppen av en lyktestolpe eller et hustak står og øver seg på å flakse, snart klare til å forlate redet etter noen stillesittende måneder i høyden. Og når det står på restaurantmenyen hvor mange gram kjøtt, grønnsaker og annet tilbehør det er i retten du bestiller, så du kjapt kan regne ut om du orker så mye. Og når feiekostene er laget av en halvkrokete grein og kvister av bjørk – og går tilbake til naturen når de er oppbrukt. Og når du kan begeistre 25 barneskolelærere på videreutdanning i Mediaş bare ved å flytte en undervisningstime ut i skolegården, og lage en sirkelløype med ulike fagaktiviteter hvor de i tillegg skal bevege seg på morsomme måter mellom de ulike postene. Og når det har vært så kjekt å fordype seg i arbeidet som «miljø-ekspert» i 4 måneder at du slett ikke har rørt verken strikketøyet eller eksamensoppgaven du hadde tenkt å få ferdig under oppholdet her. Og når du har møtt utrolig mange flotte mennesker som har gjort det både hyggelig og lærerikt å være her. Og når du i tillegg har opplevd alt det andre jeg har fortalt om i de 58 foregående blogg-innleggene.

 

DU VET I HVERT FALL HELT SIKKERT AT DU ER I ROMANIA  når du har følelsen av at dette landet ikke slipper taket i deg så lett, og at du ganske sikkert kommer tilbake hit!

I morgen reiser vi hjem, til Norge og Stavanger. Takk for denne gangen, og LA REVEDERE!

_____________________________

* Porumb Fiert er frisk, nyhøstet mais, som serveres kokt.
___________________________________________________________________________________________________________________

  

  

  

 ___________________________________________________________________________________________________________________