Damen heter Marga Grau og fyller 81 i overmorgen. En av de første gangene jeg var i Schiller-Buchladen, en tyskspråklig bokhandel her i byen, så jeg en bok av henne, om plantemangfoldet i Transylvania, eller Siebenbürgen, som det heter på tysk. På baksiden sto en fascinerende beskrivelse av denne biologen som har undervist flere generasjoner med barn og ungdom, og som har kartlagt veldig mye av blomsterprakten her i regionen.
Jeg var så heldig å få treffe henne da en tyskspråklig «senior-gruppe» kom på besøk til Hammersdorf i mai. Rundt 20 meget voksne folk fra «byen», altså Sibiu, fikk vite mer om miljøprosjektet som er under utvikling i den gamle kirkeborgen, og etter hvert delte de villig vekk av minnene de hadde om dette stedet, som en gang lå langt ute på landet. Ski- eller kjelketurer i barndommen fra fjelltoppen Hammersdorfer Berg og helt ned til byen, ekskursjon med biologiklassen på universitetet, funn av sjeldne plantearter. En artig forsamling, med masse humor og glimt i øyet, trass i mange tunge skjebner, som f.eks. deportasjon til årelangt tvangsarbeid i Sibir etter 2. verdenskrig. Som tyskspråklig var du ikke mye verdt etter en tapt verdenskrig, verken her eller der (i parentes bemerket byttet Romania side i 1944, da de skjønte hvilken vei det bar).
Så skulle Eli og jeg arrangere barne-miljøklubben vår her for et par uker siden, og «biologisk mangfold» var ett av temaene. Hva gir naturen oss, hvorfor trenger vi alle disse plantene og dyrene, hvordan lever de sammen. Mange tema ville vi reflektere over sammen med barna. Selv om det ikke skulle være noen biologitime, tenkte vi likevel det kunne være greit å ha et minimum av kunnskap om alle de ville vekstene på området før vi ble sluppet løs på barna. Vi ville jo ta dem med på oppdagelsesferd.
Så vi inviterte Marga Grau. Hun fortalte oss ikke bare om blomstene, men også med stor innlevelse og utrolig detaljkunnskap om historien til familien og området hvor hun bor. Utrolig spennende. Jeg noterte masse – med min gullfiskhukommelse er det dessverre ellers mye som går tapt av det jeg blir fortalt.
Her var østerrikske offiserer som fikk bygd villaer i byen rundt 1900, hvorav hennes bestefar senere kjøpte en. Her var mor som gikk på guttegymnas – fire plasser var holdt av til privatist-jenter. Her var bror som begynte å studere til gruveingeniør etter 6 år i sovjetisk fangenskap etter krigen, men som strøk på eksamen i marxisme – en obligatorisk del uansett studiefag – og bare fikk enkle arbeiderjobber og hyppige oppsigelser før han fikk nok og flyttet til Tyskland på 1970-tallet. Og om Marga selv som fikk vokse opp i en kjempestor hage, den hørte egentlig til alle de 3 offisershusene som sto side om side, og faren hennes som hadde anlagt den med steinhage, staudehage, lekehage og plaskedam for barna, skøyteis om vinteren og alt et barn kunne drømme om. Lysten ble vekket til å studere biologi, og hun var biologilærer på videregående i mange, mange år. Hun svermer ennå for denne tiden, med ekskursjoner og med prøver i artskunnskap og mange flotte elever. Bare i år er hun invitert til 4 klassetreff med tidligere elever – 3 her i distriktet og ett i Tyskland.
Pensjonist har hun vært flere ganger – hun har blitt kalt tilbake til ulike jobber i skolen, blant annet som anatomilærer i utdanningen av hjelpepleiere for eldre, og har skrevet et par bøker. Den ene kom i 1997, «En håndsrekning for lærere i naturfagundervisningen», og etter den ble hun bedt om å beskrive det store blomstermangfoldet som finnes her. I 2000 kom blomsterboka, etter to års arbeid, med tekster på tysk og rumensk og med vakre fotografier av en av de tidligere elevene hennes, Adriana Hermann, som jeg også har hatt litt kontakt med her. Jeg har kjøpt én til miljøprosjektet i Hammersdorf og én til meg selv, signert av forfatteren :)
For å gjøre en lang historie litt kortere: etter denne historiefortellingen fulgte en rundtur på kirkeområdet, hvor Marga navnga minst 20 ulike viltvoksende blomster og fortalte om egenskaper som vortekurerende, magesmertelindrende osv. Og hun sa vi måtte komme og se på hagen hennes. I gamle dager hadde hun mer enn 300 ulike blomster i hagen, nå mente hun det var rundt 100.
I ettermiddag var Eli og jeg budne på kaffe og kaker, hjemmelaget kirsebærlikør, epler fra hagen og naturligvis oppdagelsestur i hagen. Med på kjøpet fikk vi også denne gangen rikelig med historie. Damen har laget et hefte med avskrift av samtlige brev faren sendte hjem til mor og søsken da han var i felten under første verdenskrig, fra 1915 til 1918, og levert originalene til et bymuseum. Hun har vært bystyremedlem, fått flere priser av den rumenske staten (og kan dermed gjøre krav på offisersbegravelse!), og ellers vært engasjert i det meste. Huset oser av historie, med gamle stilmøbler fra flere epoker, og med mange gjenstander som også har en historie å fortelle. Blant dem er de små trefigurene faren hennes lagde - bondegårder i tysk og i rumensk tradisjon. Disse produserte han for salg etter at han ble avsatt som bankdirektør i kommunisttiden. - Marga ble enke for 6 år siden – dessverre fikk ikke mannen oppleve at engasjementet hennes ble satt offisielt pris på.
Marga Grau er et utrolig skjønt menneske med et varmt hjerte og en nådegave av hukommelse og fortellerevne. Det er sånne folk som gjør at det blir litt trist å dra herfra.
Bildene får si resten.
___________________________________________________________________________________________________________________
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Gi gjerne lyd - jeg setter pris på hilsener og kommentarer!